Støtt Follo sjakkforening med Grasrotandelen !  

40 % rabatt

for nye medlemmer første året !!
Blir man medlem om høsten, betaler man
kun 30 % kontingent resten av året !!

Søk på dette nettstedet

Seniorsenteret i underetasjen i Ås Kulturhus (tidligere kalt Ås Rådhus). Torsdager 19:00
Påmelding via Turneringsservice:



Sjakklubben er fortsatt stengt

Rapport fra rådhuset

For første gang siden sesongen 1999/2000 greide Follo å stille med 4 lag i Østlandsserien. Faktisk er det ikke umulig at vi kunne greid mønstre 5 lag – for første gang. Åpningsrunde med alle lag på bortebane ga godkjent uttelling, med storseire til Follo 1 og 3 og knepne tap fot Follo 2 og 4. I runde 2 var det duket for hjemmekamper mot så vel gamle som nye bekjentskaper. Gjøvik er et helt nytt bekjentskap, men det er nok lenge siden de var en storklubb å regne med. Porsgrunn, derimot har vi møtt 7 ganger tidligere: årlig i sesongene 199771997 – 2002/2003 og så igjen i 200572006 –samtlige ganger i 1. divisjon. Dette var før den landsdekkende Eliteserien var etablert, så Østlandsseriens 1. divisjon var vesentlig sterkere enn dagens. Eidsvoll har vi heller ikke møtt i seriekamper (både Ski og Ås gjorde det før sammenslåingen i 1996), men våre etter hvert årlige privatmatcher har blitt at hyggelig innslag i sesongen.

Hjemmebanefordel i sjakk eksisterer neppe, spesielt siden vi spilte i et lokale vi bare har benyttet et par ganger tidligere, men det ble i alle fall flere poeng enn i den forrige runden. Førstemann ferdig i lokalet var Stefan Flügel, som var den eneste av spillerne på de 3 øverste Follolagene som var lavere ratet enn motstanderen. Stefan spilte som vanlig en av sine «syke» åpningsvarianter – Nimzowitsch’ forsvar (1.e4 Sc6). Det har sikkert sine poenger, men svarts variantvalg stiller store krav til hvits nerver… Og det er vel nettopp det en såpass høyt ratet spiller (eneste over 1700 i lokalet) som Frode Aasgaard, klarer. Den helt store dramatikken uteble, og i en stilling som Magnus Carlsen helt sikkert hadde spilt videre på, enten han hadde hatt hvit eller svart, tok spillerne remis. Torstein Furnes på andrebord hadde fått Jan Mannerud som motstander, sønn av Eidsvoll-veteran og tidligere profilert postsjakkspiller (eller fjernsjakk, som det heter nå) Arne Mannerud. Om Stefan var rask, var Torstein det motsatte: Mørket hadde for lengst lagt seg over Ås-bygda før partiet var over. Torstein spilte lenge med kvalitet over, etter at motstanderen hadde valgt å gi tårnet mot en løper, framfor å miste en bonde og få Torsteins tårn plassert på syvenderaden med alvorlige trusler. Svart forsvarte seg lenge oppfinnsomt, og hadde definitivt remismuligheter, blant annet var det like før han greide å bekrefte min egen sluttspillregel: «svarte bønder går fortest. Men etter å ha tatt tilbake kvaliteten, ødela nok motstanderen sjansene sine. En svart løper plassert på e4 kan til og med være sterkere enn et tårn! Tårnsluttspillet med 2 bønder mot 1 var opplagt fordelaktig, men gevinstføringen var ikke triviell – helt til svart bukket den siste bonden sin. Selv hadde jeg en annen Eidsvoll-veteran «til bords»: Odd M Kvile. Ratingtallet er er nok ikke som på 1980-tallet, men han er litt av en luring allikevel. Åpningen (firspringerspill) lovet ikke de helt interessante bataljer, men et par egne trekk som jeg følte var naturlige, førte plutselig til at jeg måtte forsvare meg innbitt for å ikke miste materiell. Løperparet er vel og bra, men når det er plassert på c8 og d8 utgjør de ikke akkurat noen trussel. Etter å ha brukt godt med tid, begynte jeg å få aktivisert løperne mer, og hvit fikk problemer med å finne det beste forsvaret hele veien. Til min store overraskelse klarte jeg å beholde initiativet og fikk i gang et kongeangrep, hvor jeg riktig nok gikk glipp av noen gode muligheter. Men når forsvaret heller ikke er helt patent, så går det bra til slutt. Med tårn og løper på hver side, men med 6 bønder til meg og bare 3 til motstanderen, måtte det gå som det gjorde, og avslutningen var noe så originalt som en matt. Skjønt originalt og originalt: både Jan Rune Moberg og Jan Fuglseth presterte det samme i denne runden! På fjerdebord fikk vi nok et møte mellom familien Aasgaard og Tyskland – denne gang var det fader Aasgaard som skulle bryne seg på Holger Lange.  Det ble ingen ubetinget suksess for Aasgaard senior (Kenneth til fornavn), som innlot seg på et skandinavisk bondeoffer. Etter 1.e4 d5 2.exd5 vil de fleste av oss gjerne ha tilbake så fort som mulig materiellet vi har lånt bort, men ikke så her. Det er selvfølgelig fullt mulig å spille gambit også, men det var ikke generende vellykket for svart i dette tilfellet. I den grad vi kan si at svart fikk en viss form for kompensasjon, så var det i en hvit etterhengende bonde på d3 og et svart løperpar. Men svart fikk aldri muligheten til å knabbe bonden, og løperparet kom aldri til sin rett. Etter litt manøvrering fram og tilbake fant svart ut at han skulle angripe med bøndene, men problemet var at brikkene hans var dårlig koordinert og da hvit besvarte 21…f4 med 22.Sxc7, var det så mye som hang at svart måtte gi fra seg en offiser. Derfra og ut var det bare å bytte brikker og marsjere med bøndene, inkludert vår lille venn på d3 som endte opp på d7, gardert av en kompis på c6. Partiets siste trekk ble et biskopelig selvmord på f6 som ville medføre 2 nye hvite dronninger tre trekk seinere. Svart gjorde derfor det eneste rette: ga labb og forsynte seg med et rundstykke (med gul ost). Dermed var Eidsvoll grundig slått med samme siffer som Strømmen 2 i forrige runde, og Follo 1 plassert på tabelltoppen. Den plassen kan vi nyte i snaue 5 uker, men i de neste rundene kommer motstandere som på papret kan valse over oss uten at det vil skape de store overskriftene.

Andrelaget møtte en gammel storhet: Porsgrunn. Men da de bestemte seg for å droppe Eliteseriesatsingen (dvs.: det var vel egentlig de beste spillerne som mistet motivasjonen, og da ville de ikke stille med et redusert lag og risikere flere stortap – i motsetning til Follo som stilte modig opp i 1. divisjon 2007/2008 og samlet til sammen 6 individuelle poeng på 40 partier – hvorav David Lange sto for 3½ av dem.) Follo har en rimelig bra bredde på klasse 2-nivå; vi har 10-12 spillere som alle er kandidater til å spille for de 2 øverste lagene våre. Jon Kielland-Lund besatte topp-bordet som sist – og resultatet ble også det samme: remis. Begge motstanderne har FIDE-rating, og Jon ligger an til å tjene 5,6 Elo-poeng på disse 2 partiene. Strengt tatt skulle han hatt mer, siden han sto klart best –sannsynligvis til vinst – i sluttstillingen. Men ser vi partiet under ett, så var han kanskje litt heldig: en klart lavere ratet motstander kombinerte seg til 2 bønders overvekt. Men først greide Jon å vinne tilbake den ene (en isolert d4-bonde), før han med sine to aktive tårn hadde så mange trusler at han vant tilbake den andre merbonden i bare farten. Jons siste trekk innebar en matt-trussel, som dessverre for ham var lett garderbar, med et bytte av bønder og en ytterligere forenkling som resultat. På andrebordet spilte Bjarne Holm hvit mot Tor Petterson, og med et ratingovertak på drøye 400, burde dette være lett match. Kanskje ble det lett til slutt, men svart klarte å svindle til seg en bonde i midtspillet, en overvekt han klarte å doble etter en fiks liten kombinasjon som involverte avbytte av flere offiserer og noe som ved første øyekast kunne se ut som en bukk. Men om det var ratingforskjellen som slo ut til slutt, eller det var umattelse, er ikke godt å si, men svart bukket først en bonde tilbake, før han like godt helt umotivert ga bort en hel offiser. Og dermed var egentlig helpoenget i boks. Jan Rune Moberg – med mange førstelagskamper på CV’n har hatt litt ratingtilbakegang i det siste, og måtte derfor ta til takke med tredjebordet. Her prøvde han seg på et skinnoffer i sin favorittåpning som svart, men beklageligvis kunne en truet springer samtidig dekke en tårnlinje inn mot en truet dronning. Dermed ble det verken skinn eller offer – bare en bukk. Da var det bare en ting å gjøre: spille aktivt, og det greide Jan Rune, slik at han hadde reelle motsjanser. Og aktiviteten innbragte bra med bønder, sik at han endte opp med 3 bønder for offiseren –altså teoretisk utlikning. Det aktive spillet fortsatte, og plutselig hadde den hvite dronninga besatt kongens eneste fluktfelt og Jan Rune fikk inn en pen matt. I Steinar Simonsens reisefravær steppet Jan Fuglseth inn og gjorde sin ØS-debut for Follo. Og det endte med en tidlig scoring: motstanderen bukket offiser i trekk 4, selv om den først kunne innkasseres i trekk 7. Deretter vant Jan først en kvalitet pluss en bonde og sto dermed reint tårn over. Like etterpå forsvant nok et tårn, men motstanderen insisterte på å spille helt til fløyta gikk –selv om han måtte ofre en offiser pluss dronninga for å utsette matten. Men til slutt var matten uunngåelig, med dronning, 2 tårn, løper og 4 bønder for Jan. Men, de «nye» Porsgrunnspillerne var et hyggelig bekjentskap og kommer sikkert sterkere tilbake ved en seinere anledning.

Follo 3 møtte Gjøvik – en klubb med rike tradisjoner og en solid samling toppspillere. Mest bemerket de seg vel da de arrangerte klubbens 75-års jubileumsturnering med Boris Spasskij (for ferske medlemmer og sjakkspillere uten de helt store sjakkhistoriske kunnskaper: verdensmester 1969 – 1972 og deltaker i den mest legendariske og omskrevne VM-matchen noen sinne, i Reykjavik 1972) på startstreken. Dagsrevyen hadde til og med et innslag etter partiet hans mot en 16 år gammel Simen Agdestein. Men det var den gang, nå er Gjøvik en nylig reorganisert klubb med mange nye medlemmer – alle uten rating. På førstebord var man tydeligvis inspirert av VM-matchen: tidlig dronningbytte fulgt av litt ping-pong med diverse avbytter. Men ved vareopptelling etter 30 trekk hadde Kjetil Ruud noe som så ut som en liten fordel mot Gjøviks topp-mann Ivan Abrahamsen: løperpar mot springer og løper, dessuten hadde «Ivan den grusomme» en isolert dobbeltbonde. Men etter ytterligere avbytter og løper og bonde mot løper og bonde var det død remis – noe også gamle Nalimov uten videre kunne bekrefte. ØS-veteran Trygve Olsen sesongdebuterte på bord 2 mot Gjøviks Bjørn P Kristoffersen, og som alltid når Trygve setter seg ved brettet, kommer partiet fort ut av «anerkjent» teori – jeg mistenker ham å ha et bimedlemsskap i SMPOAÅ (Stiftelsen mot posisjonsspill og anerkjentåpningsteori). Men ukonvensjonelle trekk til tross: fram til og med hvits 8. trekk var spillerne inne i noe som var registrert på www.chesslive.de Etter noen midtspillskomplikasjoner lå plutselig Trygve offiser under, og det hele så temmelig svart ut – i dobbelt forstand. Men flere unøyaktigheter i sluttspillet fratok Kristoffersen seieren. Selv om svart bare hadde løper og bonde mot enslig bonde, var stillingen vunnet for svart. I stedet for å spise den siste hvite bonden, skulle han spilt 49…Kh4 – alle andre trekk gir bare remis. Så der hadde vi nok hellet med oss, selv vi i ettertid kan konstatere at et tap her ikke ville kostet oss lagseieren. På bord 3 fikk Alf Geir Thowsen se at Stig Anders Mellemberg åpnet med 1.e4, og dermed ble det fransk. I midtspillet måtte hvit gi en bonde, men han klarte å skaffe svart en dobbeltbonde. I forsøket på å vinne tilbake bonden så hvit plutselig til sin forferdelse at dronninga ble fanget på d7 etter et uskyldig 23…c6. Alexander Aalmo mot Chrstian R Foreman på sistebordet så litt skummelt en stund: selv om 3 bønder for en lett offiser er materiell kompensasjon, syntes jeg personlig at Alexander en stund hadde problemer. Men etter rundt 30 trekk begynte Alexanders bønder å komme i fart, og da er ikke en springer det beste å forsvare seg med, selv når begge i tillegg hadde et tårn. Begge fikk en bonde fram til forvandling, men siden Alexander kom først, var det han som hadde initiativet og ikke minst: enda flere fribønder (4 stykker, faktisk!). Det var mer enn nok at en av dem kom inn, og den behøvde ikke bli dronning en gang: det holdt lenge med at f-bonden slo svarts springer på g8 og forvandlet til tårn med samtidig matt. Dermed endte det hele med en solid 3-1 seier, og en noe overraskende tabelltopp i 4. divisjon avdeling D. For å helle litt kaldt blod i årene må vi allikevel minne om at mye skal skje om ikke Kampen 1 eller Groruddalen 1 til slutt går til topps.

Fjerdelaget var nok en gang en ungdommelig forsamling: Studentene Erlend Svebestad og Martin Bø hadde med seg miniputtene Thomas Thorvaldsen og Magnus Øyvind Lange. Erlend fikk kjørt seg skikkeligsom svart mot vårt bimedlem Odd Andersen. Hadde han flyttet over hovedmedlemsskapet til Follo, hadde han gått rett inn på førstelaget vårt. Hvorfor han foretrekker 4. divisjonsspill for Moss 3 i 4. divisjon, er det kun han selv som kan svare på. Hvit fikk et angrep med dronning og løper i b1-h7 diagonalen, og ikke med løperen først, men dronninga. Og den slags er det vanskelig å stå imot, spesielt når de andre hvite offiserene også ville kommet med i angrepet. Dermed var det bare å stoppe blodbadet. Resultatmessig bedre gikk det ikke med studentkollega Martin Bø, som fikk Espen Solli (1604) å bryne seg på. Men Martin var med lenge, og selv om svart sannsynligvis sto til vinst med en fribonde h2 gardert av begge tårnene og en løper, var det en Magnus-inspirert(?) feil som ble direkte avgjørende. Der Magnus spile uvørent Kd2 der Kd1 hadde vært korrekt, spilte Martin Kd3 der Kd1 hadde vært bedre. Magnus slapp som kjent fra den helt store katastrofen fordi Anand overså gevinstfortsettelsen, men så heldig var ikke Martin. Etter et enkelt bondetrekk var løperen hans fanget – kongen hadde tatt fluktfeltet d3 (og c2 og b1…) Dermed var det snipp, snapp, snute her også. Også nedover på bordene var Moss ratingmessig totalt overlegne; Thomas Thorvaldsen fikk utlevert Simen Berge (1413) som hvit sparringpartner. Partiet utviklet seg som en pen og pyntelig klassisk dronninggambit, bortsett fra at Thomas unnlot å spille d5xc4 når hvit spilte Ld3. Noen svartspillere (som undertegnede) synes det er spesielt morsomt å påføre hvit et tempotap med Lf1-d3xc4 der. Ved første gjennomspilling reagerte jeg med sjokk på Thomas’ løperoffer 13…Lxc5. «Nå har han ofret helt unødvendig» var den første tanken min. Jeg har nemlig sett et par sånne «ofre» tidligere fra Thomas’ hånd… Men ideen var god, og jeg tror ikke det er sånne kombinasjoner som 10-åringer flest klarer å se på egenhånd – knapt nok om de får den servert på et sølvfat. Og det gjelder nok flere med langt mer erfaring. Det så lenge likt ut, men etter at hvit fikk først ett tårn på 7. raden, og så ett til, forsvant det en svart løper fra brettet. Men selv da forsvarte Thomas seg godt, faktisk oppsto samme stilling to ganger fordi hvit innså at den opprinnelige planen for å vinne en bonde måtte revurderes. Men da han til slutt endelig vant en bonde, så var det bare for Thomas å gi labb. Magnus Øyvind Lange hadde hvit mot Oddvar Aasen – dagens høyeste aldersforskjell (64 år). Dessverre for Follo var også denne gang de gamle eldst. I en materiell lik stilling fikk Magnus problemer med en gaffel som han kanskje hadde håpet å sjakke seg ut av. Men det gikk dessverre ikke, og da han hadde holdt en kort vareopptelling var det bare å innse at taper var et faktum. 0-4 vil noen kalle utklassing, men spillet var til dels lovende. Og hvis dette laget hadde fått møte Porsgrunn eller Gjøvik i stedet, så er det slett ikke lett å si hvordan det hadde gått.

Dermed går vi inn i 2015 med 5 lagseire på 8 kamper. Ikke hverdagsscore for Follo!

 

August 2021
M T W T F S S
26 27 28 29 30 31 1
2 3 4 5 6 7 8
9 10 11 12 13 14 15
16 17 18 19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30 31 1 2 3 4 5