Øivind Weberg 1933 - 2013

Publisert mandag 02. desember 2013 00:35

Skrevet av Per Lea

Den triste beskjeden vi har ventet på – og fryktet – kom til slutt: Øivind Weberg er gått bort etter lengre tids sykdom.

Et yrkesliv som purser i SAS gjorde det vanskelig å kombinere med faste spillekvelder i en lokal sjakklubb, så hans første turnering i Ås sjakklubb ble klubbmesterskapet i 1989 hvor han plasserte seg som nr 3. Det var flere enn undertegnede som fikk seg en kraftig nesestyver i den turneringa! De følgende årene var han stadig å finne i toppsjiktet i klubben, med blant annet et klubbmesterskap i 1992, delt førsteplass med tapt stikk-kamp i 1994, delte førsteplasser i høstturneringene 1990 og 1992, alenevinner i 1991. Han spilte 28 partier i Østlandsserien, med 13 seire (9 av dem mot høyere ratede motstandere), 8 remiser og 7 tap – med andre ord en verdifull poengplukker. Etter sammenslåingen til Follo sjakkforening i 1996 ble det bare 6 Østlandsseriepartier, det siste for 10 år siden. At han ikke egnet sin fritid 100% til sjakk er selvfølgelig synd sett fra sjakklubbens side, men han hadde så mange jern i ilden at en smed kunne bli glohet av mindre. Blant annet startet og ledet han Ås Karateklubb i ca 30 år, og her hadde han vel nærmest kontortid på heldagsbasis og vel så det etter at han ble pensjonist. Golf var en annen kjær hobby hvor han hevdet seg i toppen, med flere turneringsseire og mesterskap i veteranklassen. Han var både spiller og trener i håndball, og for dem som husker litt tilbake, så kan det nevnes at det var han som oppdaget talentet til daværende Ås-spiller Hanne Hogness som vant OL-sølv i 1988 og 1992 og VM-bronse i 1986. Basketball var også en idrett han hevdet seg i.

Vårt tidligere medlem Trond Solem skrev en utmerket artikkel om Øivind i Norsk sjakkblad nr 6/2001 hvor de heldige eierne av dette nummeret kan lese mer om ham. Beklageligvis er denne årgangen ikke blant de som er tilgjengelige i elektronisk form på Norges sjakkforbundshjemmeside. Det sjakklige høydepunktet i Øivinds liv er naturlig nok simultanpartiet i Buenos Aires i 1970 mot den senere verdensmester Bobby Fischer. I forbindelse med jobbreisene Oslo – New York passet Øivind på å besøke Manhattan Chess Club hvor han møtte den amerikanske sjakkeliten. Der fikk han også med seg en seier mot stormester Walter Browne, riktig nok ”bare” i lynsjakk.

Av alle kamper Øivind utkjempet på mange fronter, var det til slutt en som tok knekken på ham: kampen mot kreften. Under Landsturneringa i Molde i 2004 fikk han plutselig beskjed om at han måtte innfinne seg til en operasjon på siste spilledag, noe som gjorde at han måtte reise hjem uten å fullføre. Operasjonen ble fulgt av en ny operasjon, enda en, … og til slutt ble det visstnok 29 stykker av dem – langt mer enn det skulle være mulig å overleve. Noen av dem ble aldri utført på personer over 50 år, men siden Øivinds ”fysiske alder” var langt under det, så ble de allikevel forsøkt. I klubben merket vi jo at han ble tydelig svekket, men det skulle man ikke tro ut i fra hans gode humør: alltid blid og smilende selv om smertene var i ferd med å ta overhånd. Ingen kunne skjønne at det gikk an å være så positiv når han var så plaget. 

Noe av det siste Øivind fikk oppleve, var at Magnus Carlsen (som han for øvrig møtte i en simultanforestilling, til og med i ”Weberg-varianten i Marshallangrepet”) ble verdensmester, men jeg vet ikke om han var i stand til å glede seg over denne prestasjonen – 4 dager før han selv ble satt sjakk matt i livets brutale spill. Vår medfølelse går til Øivinds familie: Grete, barn, barnebarn og oldebarn.